Ny trygdeavtale mellom Norge og Storbritannia

Ny trygdeavtale mellom EØS-landene og Storbritannia erstatter trygdeavtalen av 1990 mellom Norge og Storbritannia og seperasjonsavtalen.

Oppsummert:

• Avtalen vil innebære at personer i grenseoverskridende situasjoner mellom EØS-land og Storbritannia kan forholde seg til et trygderegelverk som i stor grad ligner på EU-regelverket for trygd på lovvalgsområdet.
• Avtalen inkluderer en utvidet personkrets som har rett til rettigheter i forhold til hva som er tilfelle i EUs trygdeforordning.

EØS/EFTA-statene Island, Liechtenstein og Norge har inngått en ny trygdeavtale med Storbritannia. Avtalen gjelder fra 1. januar 2024.

Bakgrunnen for den nye avtalen er Storbritannias uttreden av EU 31. januar 2020. Fra dette tidspunkt var EUs trygdeforordning ikke lenger gjeldende for Storbritannia. Etter Brexit var det igjen trygdeavtalen mellom Norge og Storbritannia av 1990, og den såkalte seperasjonsavtalen mellom EØS-landene og Storbritannia, som regulerte trygdespørsmål i grenseoverskridende situasjoner mellom Norge og Storbritannia.

Det har siden Brexit vært behov for en oppdatering og harmonisering av trygderegelverket mellom Norge og Storbritannia. Den nye avtalen tar utgangspunkt i trygdedelen av handels- og samarbeidsavtalen mellom EU og Storbritannia, som i stor grad bygger på trygdekoordineringsreglene som gjelder innenfor EU/EØS.

Trygdeavtalen begrenses ikke til en bestemt personkrets, slik at den inkluderer tredjelandsborgere. Konvensjonen omfatter derfor personer som har eller har hatt trygdeopptjening i Storbritannia eller minst en av EFTA-statene, samt deres familiemedlemmer.

Sentralt i trygdeavtalen står bestemmelsene om lovvalg, og hvilken lovgivning som skal gjelde for personer i grensekryssende situasjoner. Den nye trygdeavtalen fastsetter, som EUs trygdeforordning, at en person kun skal være medlem i én stat i samme periode, og utgangspunktet er at det er arbeidslandets trygdelovgivning som gjelder.

I trygdeavtalen er det gitt unntak fra hovedregelen ved visse typer grenseoverskridende situasjoner.

I tilfelle en norsk arbeidsgiver sender en av sine arbeidstakere fra Norge til Storbritannia til å arbeide midlertidig, har den ansatte mulighet til å opprettholde sitt medlemskap i norsk trygd. Tilsvarende gjelder også i motsatt tilfelle der en ansatt sendes fra Storbritannia til Norge. Dette kan være hensiktsmessig og praktisk både for den ansatte og arbeidsgiver. Vilkåret for å kunne omfattes av ordningen er at utsendingen ikke varer lenger enn 24 måneder og at utsendingen gjøres for arbeidsgivers regning. Det er viktig å huske på at den utsendte arbeidstakeren ikke må sendes ut for å avløse en annen arbeidstaker i samme posisjon som utsendingsperioden er utløpt for. Den forutgående utstasjoneringen vil i så fall tas med i vurderingen av om 24 måneders-grensen er overskredet for det nye utstasjoneringsoppholdet.

I likhet med EUs trygdeforordning regulerer den nye trygdeavtalen også tilfeller der en person arbeider i to eller flere land, for en eller flere arbeidsgivere, såkalte «multi state workers». Utgangspunktet er at en arbeidstaker som vanligvis utfører arbeid i to eller flere land, skal være omfattet av bostedsstatens trygdelovgivning når han eller hun utfører en «vesentlig del» av arbeidet der. Begrepet «vesentlig del» er også benyttet i tilsvarende bestemmelse i EUs trygdeforordning. I henhold til vedlegget til trygdeavtalen, skal uttrykket tolkes på samme måte som i EUs trygdeforordning. Dette betyr at i tilfelle 25 % av arbeidstiden er gjennomført eller 25 % av lønn opptjent i bostedslandet, vil vilkåret i praksis være oppfylt.

Såkalte sokkelarbeidere er også omfattet av avtalen. En sokkelarbeider som vanligvis arbeider i Norge, for så å arbeide på den britiske sokkelen, vil fortsatt være omfattet av norsk lovgivning. For å være omfattet må personen fortsette å få utbetalt lønn fra norsk arbeidsgiver. Tilsvarende gjelder også for selvstendig næringsdrivende som sender seg selv ut for å arbeide på sokkelen.

Trygdeavtalen har i likhet EUs trygdeforordning en generell bestemmelse, der statene kan bli enige seg imellom om å gjøre unntak fra de alminnelige bestemmelsene om lovvalg. I EUs trygdeforordningen kan det for eksempel ved avtale mellom landene gjøres unntak fra utsendingsbestemmelsen om å utvide oppholdets lengde. Det er imidlertid ikke uttalt hvordan dette unntaket skal praktiseres i den nye avtalen, og det blir interessant å følge med på om trygdemyndighetene i praksis kommer til å tolke bestemmelsen som tilsvarende bestemmelse i EU-forordningen, der det i praksis er akseptert utstasjoneringsopphold i opptil fem år.