Bankene trenger bedre utslippsdata for å lykkes med omstilling

Det gjenstår fortsatt mye arbeid for bankene tilknyttet finansierte utslippsberegninger. Datakvaliteten må opp for å håndtere risiko og realisere forretningsverdien av arbeidet.

Oppsummert:

• Bankenes forståelse av kundenes klimaavtrykk er avgjørende for risikostyring, prising av risiko og identifisering av fremtidsrettede kunder.
• Finansnæringen har et særlig ansvar for å sikre at verdiskaping og lønnsomhet ikke går på bekostning av menneskene rundt oss, klimaet og miljøet, eller grunnleggende etiske prinsipper. 
• Bankene som leder an på området forstår dataenes potensiale på tvers av forretningen, og jobber derfor kontinuerlig med å oppnå nødvendig datakvalitet til å realisere dette. 

Veien mot et netto null-samfunn er fortsatt i en tidlig fase. Fokuset har ligget på å skape enighet om hvor vi skal og sette mål for netto-nullutslipp. Vi ligger imidlertid langt etter Paris-avtalens mål globalt og vi ligger allerede bak planen om nullutslipp innen 2030 og 2050 i Norge. Det er gap mellom identifisering av klimarisiko og klimagassutslipp og det å sette konkrete handlingsplaner, tiltak og mål. Mange gjør målinger og rapporterer for å følge fremdrift på utslippsreduksjoner, men det er ofte lav kvalitet på data som rapporteres, og de er sjelden tidsriktige. Informasjon om utslippsdata behandles ofte kun som en sjekkboks for rapportering. Det er likevel langt fra rapportering til å oppnå nullutslipp. Noe av den manglende fremdriften for samfunnet som helhet skyldes trolig at vi ikke helt har tatt innover oss hvilken endring som faktisk kreves for å omstille både befolkning og næringsliv til et netto null-samfunn. Skal målene nås kreves det en radikal endring i alt fra prosesser og systemer til konsum og materialforbruk.

Finansnæringen har et særlig ansvar for å sikre at verdiskaping og lønnsomhet ikke går på bekostning av menneskene rundt oss, klimaet og miljøet, eller grunnleggende etiske prinsipper. Selv om nordmenn i stor grad ønsker å være bærekraftige, krever det flere økonomiske insentiver til grønn omstilling før vi ser en endringstakt som følger målene om et netto null-samfunn. 

En viktig milepæl for å kunne insentivere handler om å få opp målinger som gjør bærekraft sammenlignbart på tvers av selskaper og bransjer. For bankenes del skal de blant annet rapportere og få kontroll på sine finansierte utslipp gjennom det pliktige bærekraftsrapporteringsdirektivet Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD). Finansierte utslipp handler om å forstå hvor stor del av kundenes utslipp bankene skal tilskrives som følge av at de finansierer kundenes objekter, tjenester og aktiviteter (også definert som Scope 3, kategori 15 i GHG-protokollen). Videre skal det etableres troverdige og fremoverskuelige omstillingsplaner for å lede disse klimagassutslippene til netto null. 

Riktig prising av risiko er kjernen for god bankdrift. Med langsiktige låneavtaler med tilhørende sikkerhet er det en rekke økonomiske insentiver i å forstå kundenes klimaavtrykk og deres eiendeler utover å tilfredsstille rapporteringskrav. Eksempelvis er det viktig å forstå kundenes eksponering mot klimastrandede eiendeler og deres omstillingsrisiko tilknyttet kommende CO2-avgifter. Dette handler både om å kunne prise potensiell nedside riktig, men også å kunne tidlig identifisere og tiltrekke seg de mest robuste og omstillingsdyktige kundene fra et klimaperspektiv. Å forstå kundenes iboende klimarisiko og tilhørende finansiell risiko er også helt sentralt for at bankene selv skal lykkes med sin egen omstillingsplan. Videre er det svært krevende for banker som ønsker å profilere seg innen bærekraft, dersom det mangler gode data på utslipp i porteføljen. Veien til beskyldninger om grønnvasking kan da bli kort. 

Bransjeestimateter feilestimerer ofte faktiske utslipp

Det kan være krevende å skape tydelige klimaprofiler i porteføljene. Begrenset tilgang på data med høy kvalitet og manglende presisjon gjør at det kan oppleves utrygt å ta beslutninger på grunnlag av disse. De fleste banker forholder seg i dag til PCAF som rammeverk for beregning av finansierte utslipp. PCAF gir imidlertid mye rom for ulik tolkning av både datakilder og beregninger. Denne utfordringen er forventet å avta over tid, blant annet takket være godt bransjesamarbeid gjennom Finans Norge og deres Veileder for beregning av finansierte klimagassutslipp. I beregningene benyttes det også ofte grove estimater (lik datakvalitet 4 eller 5 i PCAF-score) for store deler av porteføljene, eksempelvis med basis i hvilken sektor en bedrift opererer i. Dette gir potensial for massive feilmarginer på kundenivå og betydelig feilmargin på porteføljenivå. 

Sammen har Energi.AI og EY sett på differansen mellom utslippsdata for et utvalg bedrifter i samme sektor, beregnet med både sektorestimater og klimaregnskap. Klimaregnskap er forventet å ha høyere presisjon ettersom det baserer seg på faktisk forbruk og aktivitet. 

Vi har gjort analyser i konkrete porteføljer som viser tydelig at bransjeestimater kan feilestimere faktiske utslipp. I porteføljene sammenlignet vi finansierte utslipp med hhv. datakvalitet 2 og 4 basert på klimaregnskap og bransjeestimater. I disse analysene observerer vi at PCAF-bransjetallene leder til underestimering av selskapenes faktiske utslipp for utvalget vi analyserte. I forretningssammenheng betyr dette at vi i liten grad kan bruke finansierte utslipp basert på datakvalitet 4 til å drive rådgivning, prising og risikomodellering på kundenivå. Også på bransjenivå underestimeres her utslippene for porteføljen med bruk av datakvalitet 4 sammenlignet med datakvalitet 2. Vi fant eksempelsvis en tosifret prosentdifferanse i utslippene mellom de to metodene for utvalget som helhet, og en tresifret prosentdifferanse på enkelte låneavtaler.

Dette understreker viktigheten og verdien av datakvalitet på kundenivå. Sektorestimater gjenspeiler i begrenset grad den enkelte banks kundeportefølje med tilhørende kunder og deres kundeprofil. Det er derfor svært sentralt for verdien av dataene at disse over tid genereres på kundenivå. Ved å øke datakvaliteten vil dette også styrke troverdigheten i utslippsmål, gi bedre styringsdata og evne til å påvirke kundene i riktig retning. 

Langsiktig fokus og konkrete tiltak er nøkkelen til å lykkes

Til tross for mye usikkerhet, vil det måtte fattes beslutninger raskere enn i dag, både fra et klimaperspektiv og et forretningsperspektiv. Risikoen ligger i at porteføljene fylles opp med feilprisede lån med høy klimarisiko, og at konkurrentene fyller posisjonene innen bærekraft og kaprer de beste kundene med riktig klimaprofil. I tillegg til forretningsmessig risiko og mulighetsrom, har ledelsen og styrer et legalt ansvar for korrekt bærekraftsrapportering, som skal revideres av eksterne. Dette stiller krav til validering av data, transparens, korrekte data og mulighet for å ha innsikt i modeller, data, prosesser, endringer etc.

Det er foreløpig begrenset finansielle konsekvenser for kunder med høye utslipp og manglende planer for utslippskutt. Det gjør også at bankenes handlingsrom vil være begrenset, og de umiddelbare gevinstene kan virke små i det korte bildet. Manglende krav til standardiserte beregninger og datakvalitet kan også gjøre at det virker litt tilfeldig hvilke banker som har høye og lave finansierte utslipp. Etter hvert som innhenting av data standardiseres, og de finansielt inngripende, regulatoriske virkemidlene iverksettes, vil arbeidet som nå legges ned med å beregne finansierte utslipp på kundenivå likevel bli avgjørende.